The Purkinje Series – a poetic text

_{Norsk versjon finnes nedenfor.}

Small packets of positively charged particles, ions, push across the space from one neuron to another. In the portals at the far end of the dendrites of the next cell, the ions are let in and trigger a voltage in the new cell. The cell nucleus interprets rhythm, pattern, strength and decides what is passed on. The network of neurons is the energetic basis for what we are, think, do.

I do. I cut down the tree. Cut it off the roots and take a piece of the trunk, the log, with me into the wood workshop. I try to take a tree that grows too close to others. Maybe one with a damaged crown. Humans have always done that. Will we continue to do so in the future? When we know that the trees recognize their families and talk together through the myelin network in the forest floor?

As a craftsman, as an artist, I choose right now to do it. I want to meet the tree hands on. Know it. Discover and reveal what it can be, what shapes can be found within the log, the strength of the wood fibers. I split it and see: what lines are these? How can they become new forms? Shapes that point back to the tree, to the branch deltas, the root deltas. Deltas like the dendrites of the neurons? A golden bowl shape is the meeting place in the middle, the neuron nucleus. From these vague, early ideas, the dialogue with the tree drifts, continues. The beautiful Purkinje neurons receive forty times more information than they send out. Tightly stacked, in the outer edge of the cerebellum, they monitor messages between muscles and sensory organs: what should I do, what should I feel, what message do I get, what do I do? The unusual, the unexpected. Maybe the hands need to hold slightly differently around the wood? Maybe the woodcarving iron need to meet a different direction of tree growth? The cerebellum receives the information, responds, transmits, patterns of movement are generated, learned, maintained, changed according to what is needed. Here. Now. Without my conscious ‘I’ needing to know, decide.

Is it this movement-pattern-generator that in its quiet brilliance contributes to what philosophers call tacit knowledge?

Woodcarving has many phases: first fumbling, exploring. Then hard deep cuts. The sap flows, the blood of life pours out of cut fibers. Cells split, squirt. Spikes, chips, notches, resistance. I am looking for lines, fiber direction, growth traces. How far can I stretch it, where do the boundaries go, before the fibers become too short and break? Elasticity. Joy. The silence of the flow. The fibers and iron meet and agree that, here! Here we can have a line. Here the shape can work well. Slowly new deltas are emerging, new branches. The hand glides smoothly over fresh arches, cavities, tension points. Do I feel imaginary echoes of signals flowing through the cool tree, through my body, my purkinjes?

The innumerable branches of the tiny purkinje cells at the outer layers of the cerebellum flow like the delta in the river Heddøla in Telemark beyond flat wetlands. River deltas make new runs as the water floods. In the same way, the neurons make new connections when signals are sent. In their micro-world, neurons are the embodiment of their surroundings, their history. The same embodiment is in the trees along the river deltas. In annual rings, growth patterns and branches of branches and roots, they slowly tell the story of their experiences. The annual rings reveal age, bad years, hot summers and last year’s fungal attacks. New wood around cut branches and woodpecker wounds.

Are the trees and neurons siblings? Siblings in shape and siblings in function? They each live in their own order of magnitude and time. Tiny nerve cells grow in minutes, hours. Trees grows over years, hundred years. Death comes for all of us, crawling in or thrown at us.

Trees are the oldest living things on earth. Slowly growing. Branches and roots creeping outwards, absorbing nitrate, sunlight, carbon dioxide. Fungal networks between the roots send signals to the neighboring trees. What is happening here and now? Are the trees and neurons siblings? Siblings in shape and siblings in function? They each live in their own order of magnitude and time. Tiny nerve cells grow in minutes, hours. Trees grows over years, hundred years. Death comes for all of us, crawling in or thrown at us. I prefer to cut down my trees slowly, with an ax, sweat and blisters.

My bowls and boxes are new embodiments of their and my story, closely intertwined. I learn about the tree it is shaped by me. At first, there is a lot of friction, resistance. When everything is unknown, the tree new, the words foreign, the connection unclear, the hands hurt. But occasionally… Occasionally golden moments of insight. Insights into the tree, the purkinje cells, the forest, the river, life. In these moments, the sum of small packets of positively charged particles between the neurons, it all comes together and creates meaning.

_{This text was first published in Norwegian at the solo exhibition “PURKINJE”, at Foajegalleriet, Notodden September-October 2020.}

Norsk versjon: Purkinje Serien

Små pakker med positivt ladede partikler, ioner, fyker over mellomrommet fra en nervecelle til en annen. I portalene ytterst i neste celles dendritter slippes ionene inn og trigger en spenning i den nye cellen. Cellekjernen tolker rytme, mønster, styrke og beslutter hva som sendes videre. Nervecellenes nettverk er det energiske underlaget for hva vi er, tenker, gjør.

Jeg gjør. Jeg hugger treet ned. Kutter det av røttene og tar en bit av stammen, rundstokken, med meg inn i treverkstedet. Jeg prøver å ta et tre som står tett med andre. Kanskje ett med skadet krone. Mennesker har alltid gjort slikt. Vil vi fortsette med det i fremtiden? Når vi vet at trærne kjenner igjen sine familier og snakker sammen?

Som håndverker, som kunstner, velger jeg akkurat nå å gjøre det. Jeg ønsker å møte treet. Kjenne det. Oppdage og vise fram hva det kan bli, hvilke former som kan finnes innenfor rundstokken, styrken til trefibrene. Jeg kløyver den og ser: hvilke linjer er det her? Hvordan kan de bli nye former? Former som viser tilbake til treet, til greindeltaene, rotdeltaene, nervecellenes dendritter? En gyllen skålform er møteplassen i midten, nervecellekjernen. Derfra drifter dialogen med treet videre. De vakre purkinje-nervecellene tar imot førti ganger mer informasjon enn de sender ut. Tett-i-tett i ytterkanten av lillehjernen overvåker de beskjeder mellom muskler og sanseorgan: hva skal jeg gjøre, hva skal jeg kjenne etter, hvilken beskjed får jeg, hva gjør jeg? Det uvante, det uventede. Kanskje må handa holde litt annerledes rundt emnet, treskjærerjernet møte en annen vekstretning? Lillehjernen tar imot informasjon, svarer, sender videre, mønstre av bevegelser genereres, læres, vedlikeholdes, endres etter dagsformen. Uten at det bevisste jeg trenger å vite, beslutte.

Er det denne bevegelsesmønster-generatoren som i sin stille briljans bidrar til det filosofene kaller taus kunnskap?

Treskjæringen har mange faser: først famlende, letende. Deretter harde store skjær. Sevjen renner, livsblodet tyter ut av overkuttede fibre. Celler splittes, spruter. Pigger, fliser, hakk, motstand. Jeg leter linjer, fiberretning, vekstspor. Hvor langt kan jeg strekke det, hvor går grensene, før fibrene blir for korte og knekker? Spensten. Gleden. Stillheten i flyten. Fibrene og jernene møtes og blir enige om at, her! Her kan vi ha en linje. Her kan formen gli godt. Langsomt vokser nye delta fram, nye forgreininger. Hånden glir glatt over ferske buer, hulrom, spennpunkt. Kjenner jeg innbilte ekko av signaler som strømmer gjennom det kjølige treet, gjennom kroppen, mine purkinjer?

De utallige forgreiningene til de bittesmå purkinjecellene ytterst i lillehjernen strømmer som deltaet i Heddøla i Telemark utover flate våtmarker. Elvedeltaer lager nye løp ettersom vannet flommer. Slik også nervecellene lager nye koblinger når signaler sendes. I sin mikroverden er nervecellene forkroppsliggjøringen av sine omgivelser, sin historie. Den samme forkroppsliggjøringen er i trærne langs elvedeltaene. I årringer, vekstmønstre og forgreininger av greiner og røtter forteller de langsomt historien om sine erfaringer. Årringene røper alder, uår, varme somre og fjorårets sopp-angrep. Nytt virke rundt avkuttede greiner og hakkespettsår.

Trær er de eldste levende vesenene på jorda. Sakte voksende. Greiner og røtter krypende utover, suger opp nitrat, sollys, karbondioksid. Sopptrådnettverk mellom zrøttene sender signaler til nabotrærne. Hva skjer her og nå? Er trærne og nervecellene søsken? Søsken i form og søsken i funksjon? De lever i hver sin størrelsesorden og tidsorden. Ørsmå nerveceller vokser på minutter, timer. Trær i år, hundreår. Døden kommer for oss alle, krypende eller i kast. Jeg feller helst mine trær langsomt, med øks, svette og vannblemmer.

Mine skåler og skrin er nye forkroppsliggjøringerav sin og min historie, flettet tett sammen. Jeg lærer om treet, det formes av meg. Det lugger i starten. Når alt er ukjent, treet nytt, ordene fremmede, sammenhengen uklar, hendene gjør vondt. Men innimellom… Innimellom glitrer gylne øyeblikk av innsikt om treet, purkinjecellene, skogen, elven, livet. I disse øyeblikkene, summen av små pakker positivt ladede partikler mellom nervecellene, bindes det hele sammen og skaper mening.

_{Denne teksten ble først publisert på norsk i forbindelse med separatutstillingen PURKINJE i Foajegalleriet, Notodden, September-Oktober 2020.}